Ida Noor er en brobygger som bruker sang og dans som metode. Hvordan si det som ligger i mellomrommet? Uansett om det er i sang, kroppslig uttrykk, samvær mellom mennesker eller forholdet til naturen.. det er det stille, ordløse, usagte, som inspirerer meg. Som lyd, poesi, eller dans/bevegelse har en særskilt evne til å røre.

 

Hvis jeg klarer å være den kommunikatoren, den brobyggeren, som kan røre ved det “noe", er det dét som er kunsten for meg. Når jeg forteller om mitt virke som kunstner, kan jeg heller enn “danser” eller “sangerinne” kalle meg brobygger?

 

Sånn her;

Kunsterisk virke: Brobygger

Verktøy: Sang og dans

Materiale: en dæsj søring og en dæsj finnmarking, en dæsj halvdanske (lagde det første albumet mitt “Closer to truth” da jeg bodde mange år i KBH), toppet med indisk spice etter mange reiser i India, nå: Fordyper røttene i Lofoten, hvor jeg er basert nå.

 

Fokus: Etter at jeg kom til Lofoten for noen år siden har jeg fokusert mest på lydreiser/meditasjonskonserter. Jobber med nytt musikkmateriale som jeg ønsker å innspille til høsten. Mer enn å “performe” er jeg nysgjerrig på å finne en form sammen med "publikum" som nettopp kan være med å røre "mellomrommet” sammen med meg. Gjerne i naturen.  ​