Absurd musikalkomedie

Trygve Luktvasslimo er filmkunstner og regissør med base i Valberg på Vestvågøy. I 2022-2023 har han vært Festspillprofil, og mandag 26. juni hadde hans debutspillefilm «Bitcoinbilen» premiere. «Bitcoinbilen» er en musikalkomedie om den nordnorske kystbonden Gloria, de søte geitene hennes og den nye naboen deres – som viser seg å være et gedigent datasenter som skal utvinne bitcoin. Bitcoingruven er plassert over den lokale kirkegården, tilsynelatende uten at lokalbefolkningen har kunnet (eller villet?) protestere. I hovedrollen finner vi skuespiller Sunniva Birkeland Johansen. Scenekunstner Elisabeth Færøy har vært del av produksjonsteamet, og flere andre lokale skikkelser har roller i filmen. Jeg fikk ikke sett filmen på premieredagen i Harstad, men filmen ble vist på Leknes torsdag 29. juni, og dagen etter i Svolvær – og der var jeg i salen. Kulturformidler Kristin Risan ledet førsnakk med Sunniva og Trygve denne kvelden. Tematikken i filmen er brennaktuell, med ulike pengeaktører som - as we speek - søker seg til tynt befolkede områder i Norge for å etablere en eller annen form for næring som utnytter lokale ressurser, med lovnad om skatteinntekter og arbeidsplasser i retur. Med dette i bakhodet blir opplevelsen i kinosalen merkelig ekte, og etter hvert ganske skremmende. Musikalinnslagene, den mørke og ganske tørre humoren og den lettbente klippingen av filmen gjør stemningen lettere. Det gullglitrende datasenteret, den gullfargede bilen og den like gullfargede plenklipperen som opptrer i filmen er tiltrekkende og frastøtende på samme tid. Og uten at jeg skal bli altfor analytisk; filmen satte i gang mange tanker, og mellom alle de ulike tankene kommer jeg stadig tilbake til at denne filmen i alle fall gir absurditeten et ansikt.

Å arkivere et hus

Ingvild Isaksens forestilling «Arkivet» hadde premiere tirsdag 27. juni, og ble spilt tre ganger i løpet av tirsdag og onsdag. Ingvill er dansekunstner og koreograf, og forestillingen er en del av Festspillenes utviklingsprogram Open Call. Målsettingen med programmet er å «bygge en helhetlig struktur for utvikling av ny, nordlig tverrfaglig kunst mot framtiden».  Forestillingen starter med en performance i grenselandet til dans i Harstad Kulturhus. De fire aktørene står ikledd kostymer som virker malplasserte og samtidig gjenkjennelige. I løpet av forestillingens første del kler aktørene av seg lag på lag av kostymene, og publikum får en forsmak på noe vi ennå ikke forstår hva er. Når aktørene står i hverdagslige klær, ser vi at tre forblir på scenen som dansere, mens siste aktør blir til forestillingens musiker. I de neste minuttene etableres en historie ved hjelp av ord, musikk og bevegelser – en historie som viser seg å fortsette etter at publikum i følge med aktørene har vandret noen hundre meter gjennom Harstads gater, fra Kulturhuset til Apotekergården. Bygården, som i sin tid var en flott bolig- og forretningsgård, er nå forfallen og ødelagt. Publikum får utlevert en mp3-spiller og høretelefoner før vi gruppevis slippes inn i huset. Her får vi individuelle instruksjoner om hvordan vi skal bevege oss rundt i bygningen, hva vi skal legge spesielt merke til, og hvordan vi skal etablere et forhold til huset. I forestillingen dokumenteres rommene vi beveger oss rundt i ved hjelp av dansernes, musikerens og publikums sanser, minner og fantasi. Og vi skjønner at kostymene som danserne tok av seg i første del, relateres til lagene med tapeter som finnes på veggene, og alle gamle gardiner og duker som har vært en del av dette huset. Etter oss ligger våre observasjoner, dokumentasjoner og minner. Noe av dette blir arkivert og formidlet til neste gruppe som opplever forestillingen, huset og rommene. Det er fint å bli minnet om at hus har sine historier, og det er viktig å bli minnet på at hus og folk gjensidig hører sammen.

Kunst og aktivisme

Koreograf og danser Thomas Voll var én av fire kunstnere som deltok i en panelsamtale under bransjetreffet Nordaførr onsdag 28. juni. Nordaførr er Festspillenes kompetanse- og utvekslingplattform rettet mot kulturbransjen. Panelsamtalen hadde aktivisme og minoriteter som tematikk, og Thomas møtte Meret Hassanen fra Back to Back Theatre (Australia), og skuespilleren Sarakka Gaup (Sápmi). Samtalen ble ledet av den samiske kunstneren Aslak Heika Hætta Bjørn. Samtalen beveget seg særlig rundt to viktige spørsmål: Opplever de tre i panelet, på hver sin måte, en forpliktelse til å lage kunst med utgangspunkt i eller om sin egen minoritet? Og ser de på seg selv først og fremst som kunstnere eller som aktivister? Bakgrunnen for spørsmålene er at skeive, samer og fysisk utviklingshemmede ofte støter på utfordringer, både privat og profesjonelt, som andre kan være forskånet fra. Det var interessant å erfare at selv om de tre i panelet har vidt forskjellig bakgrunn, så tenkte de likevel ganske likt om de ulike spørsmålene. Jeg sitter igjen med opplevelsen av de tre i alle fall ikke lar seg begrense eller sette i bås, og at de lett hever blikket og ser sammenhenger som er større enn sin egen minoritet. Samtidig stusset jeg over at samtalene og resten av programmet i Nordaførr ikke var synlig i festivalens program. Hvorfor? Det var for så vidt mulig å kjøpe billetter også for et «vanlig» publikum – men med større synlighet kunne flere ha lyttet til spennende samtaler og foredrag, enn de som nå var til stede.

Grenseløst

Gjennom hele festivaluken ble Tine Surel Lange og Pavlo Grazhdanskijs (Ukraina/Russland/USA) verk «Two Sides of the River» (2022/23) vist i Galleri Nord-Norge. Galleriet rommet Festspillutstillingen «Det gode liv/The Sweetness of Living», kuratert av Pikene på broen, et kurator- og produsentkollektiv basert i Kirkenes. «Two Sides of the River» ble første gang vist under kunstfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes i 2022, riktig nok i en annen form enn planlagt av de to kunstnerne. Performancen skulle vises fra Utnes og Nikel 27. februar. Få dager tidligere hadde Russland gått til krig mot Ukraina, og verden var med ett forandret. Det ble likevel godkjent å gjennomføre performancen – men i siste liten kom det beskjed fra russiske myndigheter om at det var ventet en snøstorm over Nikel, og dermed ble tillatelsen trukket. De to kunstnerne skulle i denne performancen sende lyd til hverandre over den norsk-russiske grensen, og på den måten lage en kommunikasjon mellom publikum på hver side av grenseelven. Lyd ble sendt fra norsk side som planlagt, men fra russisk side kom det aldri noe svar. Selv om det viste seg at snøstormen over Nikel aldri kom... Verket som ble vist ved Galleri Nord-Norge i festivaluken er et video- og lydverk, og er som en dokumentasjon på noe som ikke ble, men som likevel lever videre. Verket gjør dypt inntrykk, og det får meg til å tenke på hvordan verden blir seende ut i framtiden. Vil det noen gang bli mulig å kommunisere over den norsk-russiske grensen igjen? Og hvilke andre grenser vil åpnes og lukkes i framtiden?

Tanker i ettertid

På hver sin måte ga disse fire programpostene meg noe å ta med meg videre, noe å minnes, og noe tenke på. Jeg fikk oppleve ulike sjangere og uttrykk, og jeg opplevde å bli berørt, engasjert og begeistret. 

Det er alltid fint å oppleve kunst fra et mangfoldig program. Festspillene i Nord-Norge 2023 viste mye god kunst, og mange av kunstnerne i programmet er fra nord. Jeg håper dette gjentar seg også i senere utgaver av Festspillene. Ekstra morsomt er det at gode folk fra vårt eget Scenekunst LOVE har vært i sving. Det gjør meg stolt og glad. Og jeg gleder meg til å se hva mer vi har i vente!